Slik blir en programidé til et konsept som kan brukes i studio

Når en ny gruppe setter seg ned, ber jeg alle skrive én setning om programmet de vil lage. Ikke tittel, ikke gjester, bare hva seeren får ut av å bruke en time på det. Mange skriver om temaer, for eksempel kultur eller hverdagsliv, men et tema er ikke et løfte. Et løfte sier hva som skjer med den som ser på.

Setningen henger på veggen resten av dagen. Vi kommer tilbake til den hver gang noen foreslår et nytt innslag eller en ny gjest. Passer det med løftet, blir det med. Passer det ikke, legger vi det til side uten diskusjon, for da slipper gruppen å krangle om smak.

Det høres strengt ut, men de fleste opplever det som en lettelse. Når rammen er klar, blir det lettere å si ja og nei, og samtalene i gruppen handler om programmet i stedet for om hvem som har best ideer.

Vi bruker vanligvis førti minutter på dette steget alene. Det kan virke lenge for én setning, men det er her konseptet enten får et fundament eller ikke. Alt som kommer senere i kurset, fra rundown til gjestestruktur, bygger på den setningen.

• Én setning om hva seeren får ut av programmet
• Ingen tittel i første runde
• Setningen henges opp og brukes som målestokk

Neste steg er målgruppen. Jeg ber deltakerne unngå aldersgrupper og i stedet beskrive én konkret seer: hva hun gjør på en tirsdagskveld, hvorfor hun slår på programmet, og hva som får henne til å slå det av. Det gir ofte bedre svar enn en tabell.

En deltaker skrev om en student som sitter med oppvasken etter middag og vil ha noe å høre på som ikke krever full oppmerksomhet. Det endret hele konseptet. Programmet trengte tydelige overganger og gjentakelser, slik at man kan komme inn midt i en samtale og likevel henge med.

Vi sammenligner deretter beskrivelsene i gruppen. Noen oppdager at de egentlig har laget programmet for seg selv. Det er ikke feil, men det er nyttig å vite om det før man begynner å velge tone og tempo.

Poenget er ikke å gjette riktig, men å tvinge fram valg. En målgruppe som er beskrevet så konkret at den kan være feil, er mer nyttig enn en som er så bred at ingen kan være uenige i den.

Tone er vanskelig å skrive om. Derfor leser vi åpningen av programmet høyt, to ganger, i to ulike toner: først rolig og nysgjerrig, deretter rask og lett ironisk. Gruppen lytter og noterer hva som endrer seg i samtalen som følger.

Ofte viser det seg at tonen allerede ligger i ordvalgene. Et program som åpner med spørsmål, låter annerledes enn et som åpner med en påstand. Deltakerne hører selv at de neste ti minuttene kommer til å se ulike ut, selv om temaet er det samme.

Jeg lar dem også prøve å si programmets løfte med en helt annen stemme. Hvis det ikke går an uten å endre meningen, er løftet sannsynligvis for vagt eller for stramt skrevet.

Denne øvelsen tar kort tid, men den fanger opp mange misforståelser. Når to personer i gruppen hver for seg hører programmet for seg, men med ulik tone, er det bedre å oppdage det nå enn etter at rundownen er skrevet.

• Åpningen leses høyt i to ulike toner
• Gruppen noterer hva som endrer seg
• Løftet prøves med en annen stemme

Alt samles på ett ark. Det har fem felt: løfte, seer, tone, ramme og et eksempel på en episode i tre linjer. Rammen sier hvor lenge programmet varer, hvor mange gjester det er plass til og om det er studiopublikum eller ikke.

Arket skal kunne leses av en som ikke har vært i rommet. Derfor ber jeg en annen gruppe lese det og fortelle med egne ord hva programmet er. Når de forteller noe annet enn det forfatterne mente, vet vi hvor teksten må strammes inn.

Det er også her mange oppdager at ideen deres egentlig er to programmer. Den ene er en samtale om et tema, den andre en serie portretter. Da må de velge, og valget er sjelden enkelt, men det gjør konseptet bedre.

Alle programnavn og formater vi bruker i kurset er eksempler til undervisning. De representerer ingen eksisterende kringkaster, og det gir deltakerne frihet til å prøve ting uten å tenke på hva som allerede finnes.

• Fem felt: løfte, seer, tone, ramme, eksempelepisode
• Arket leses av en annen gruppe uten forklaring
• Ideer med to programmer i seg splittes

Den delen av prosessen som tar mest tid, er å fjerne ting. En deltaker kom med en liste på tolv mulige innslag til et ukentlig program. Etter samtale endte vi med tre. De andre ni var ikke dårlige, men de svarte ikke på løftet.

Vi bruker en enkel regel: hvert element må kunne forklares med én setning som begynner med «Seeren får …». Klarer man ikke det, er elementet enten uferdig eller overflødig. Det er en nøktern test, og den fungerer overraskende ofte.

Jeg opplever at deltakere som får lov til å kutte, blir tryggere. De ser at et konsept ikke er en samling gode innfall, men et sett med valg som henger sammen. Det gir et helt annet grunnlag når vi senere går videre til navn og rundown.

Kuttede ideer kastes ikke. De legges i en egen mappe, og noen dukker opp igjen i senere øvelser. Men de får ikke lov til å bli med i første versjon av konseptet.

• Hvert element forklares med «Seeren får …»
• Kuttede ideer samles i en egen mappe

Når konseptarket er ferdig, har deltakerne noe konkret å jobbe videre med i resten av kurset. Tittelutvikling, innslag, gjester og rundown starter alle fra arket. Det er derfor vi bruker så mye tid på det i begynnelsen.

Realistisk sett lærer du ikke å lage ferdige programmer på noen dager. Du lærer en arbeidsmåte: å formulere et løfte, beskrive en seer, teste en tone og tåle å kutte. Det er ferdigheter som er nyttige i mange typer medie- og formidlingsarbeid.

Jeg ber alltid deltakerne se på arket igjen etter noen uker. De fleste endrer minst ett felt, og det er et godt tegn. Et konsept som aldri justeres, har sannsynligvis aldri blitt satt på prøve.

Hvis du vurderer kurset, kan du ta utgangspunkt i dette: skriv din egen setning om hva seeren får ut av et program du kunne tenke deg å lage. Den setningen er et godt sted å begynne.