Verktøyene vi bruker når gruppen skal øve på studiosamtale

Når vi planlegger en studiosamtale i gruppe, begynner vi nesten alltid med papir. Det kan høres gammeldags ut for et kurs som foregår på nett, men et ark med tre kolonner sier mer om en samtale enn en lang diskusjon om den. Vi har valgt få verktøy og bruker dem grundig, slik at deltakerne kan konsentrere seg om selve samtalen og ikke om utstyret.

I modulen Studiosamtale i praksis planlegger, gjennomfører og evaluerer gruppen en diskusjon fra start til slutt. Verktøyene følger den rekkefølgen: ett til planlegging, ett til gjennomføring og ett til etterarbeid. Alle eksempler og programnavn vi bruker i øvelsene er utarbeidet til undervisningen og knyttes ikke til noen eksisterende kringkaster.

Som instruktør i navn og språk er jeg særlig opptatt av at verktøyene er enkle å forklare. Hvis en deltaker bruker fem minutter på å forstå hvordan et skjema fungerer, har skjemaet tatt tid fra samtalen.

Samtalekortet er et enkelt ark der gruppen skriver ned tema, mål og tre spørsmål samtalen skal innom. Målet formuleres som én setning: hva skal seeren sitte igjen med etter tjue minutter? Hvis gruppen ikke klarer å skrive den setningen, er temaet som regel for bredt, og det er bedre å oppdage det før mikrofonene står på.

De tre spørsmålene har ulike jobber. Det første åpner temaet, det andre utfordrer det, og det tredje lander det. Vi ber deltakerne formulere spørsmålene slik de ville sagt dem høyt, ikke slik de ville skrevet dem. Skriftlige spørsmål blir fort lange, og lange spørsmål gir korte, forsiktige svar.

Kortet er ikke et manus. Det er en støtte som deltakerne kan legge fra seg når samtalen har tatt fart, og plukke opp igjen når den stopper opp.

• Tema og mål i én setning
• Tre spørsmål med ulike oppgaver
• Spørsmål skrevet slik de blir sagt høyt

Rundownarket bruker vi til å fordele tiden. Gruppen deler samtalen i bolker, gir hver bolk et navn og anslår hvor lang den skal være. Navnene er viktige: en bolk som heter «Hva mener du egentlig» styrer samtalen annerledes enn en som heter «Del 2». Her henger tittelarbeidet og tidsstyringen sammen.

Én i gruppen får rollen som tidtaker og gir korte tegn underveis, uten å avbryte. Vi øver på å la tiden bevege seg: hva gjør dere hvis første bolk tar fem minutter for mye? Svaret er sjelden å skynde seg gjennom resten, men å velge hva som kan kuttes.

Etter øvelsen sammenligner vi planlagt og faktisk tid. Forskjellene er ofte det mest lærerike ved hele økten.

Hver øvelse fordeler fire roller: programleder, to samtalegjester og observatør. Rollene byttes mellom rundene, slik at alle får prøve både å styre og å bli styrt. Det er overraskende hvor mye en deltaker lærer om programlederens arbeid ved først å ha sittet som gjest som ikke får slippe til.

Observatøren har et eget skjema med tre linjer: hva fungerte, hva stoppet opp, og hva ville du endret. Observatøren sier ingenting under samtalen. Det gir ro til å notere konkret, og det gjør at tilbakemeldingen etterpå bygger på det som faktisk ble sagt.

Instruktøren, som i denne modulen er Ingrid Haugland, følger gruppene og tar opp mønstre som går igjen, uten å peke ut enkeltpersoner.

• Programleder, to gjester og observatør
• Rollene byttes mellom rundene
• Observatøren skriver, men taler ikke

Gruppen tar opp samtalen med enkle mikrofoner, og opptaket er et arbeidsmateriale, ikke et resultat som skal vises frem. Vi lytter først uten å stoppe, og går deretter tilbake til tre steder: der samtalen tok en ny retning, der noen ble avbrutt, og der det ble stille.

Lytting uten bilde har en fordel. Du hører tempo, pauser og overganger uten å la deg avlede av hvordan folk ser ut. Mange oppdager at de snakker raskere enn de trodde, eller at overgangene mellom bolkene er mer brå enn planen tilsa.

Notatene fra lyttingen føres inn i samme ark som planen, slik at forskjellen mellom hva dere ville og hva dere gjorde blir synlig på én side.

Siste verktøy er evalueringsskjemaet. Det har få felt, og det viktigste er det siste: hva gjør vi annerledes neste gang? Uten det feltet blir evalueringen en oppsummering. Med det blir den begynnelsen på neste planlegging, og gruppen tar med seg én konkret endring inn i neste runde.

Vi ber deltakerne holde seg til det de kan peke på i opptaket eller i rundownen. Vurderinger som «det føltes dårlig» er lov, men de må følges av et sted i samtalen der følelsen oppsto. Slik lærer gruppen å snakke om samtale på en måte som andre kan følge.

Hele modulen er øvelse, ikke vurdering av ferdige produkter, og den gir ingen garantier for jobb. Den gir en arbeidsmåte du kan bruke videre.