Arbeidstittel, sluttittel og kallenavn: tre ord om programnavn

Når vi øver på programnavn i kurset, merker jeg at mange stopper opp på samme sted. De har skrevet ned et navn de liker, og så blir det stående som om det var ferdig. Ordene arbeidstittel, sluttittel og kallenavn finnes for å hindre akkurat det. De sier noe om hvor et navn står i prosessen, og hvor mye du kan forvente av det.

Et navn kan være godt nok til å jobbe med i en uke og likevel ikke holde som navn på en hel serie. Når du vet hvilken type navn du har foran deg, blir det lettere å dømme det rettferdig. Du slutter å sammenligne et halvferdig forslag med et navn du har brukt lenge, og du slipper å forsvare noe som aldri var ment å bli værende.

En arbeidstittel er det navnet du bruker mens konseptet tar form. Den trenger ikke være pen eller original. Den skal bare gjøre det mulig å snakke om programmet i gruppen uten å si det der programmet om kveldssamtalen med gjester. På kurset kan en arbeidstittel være så enkel som Torsdagssofaen.

Fordelen er at ingen blir bundet. Du kan teste språket, høre hvordan det klinger når det sies høyt, og se om det beskriver det samme som konseptet gjør. Skriv arbeidstittelen øverst i dokumentet, men merk den tydelig som midlertidig. Da vet alle i gruppen at det er lov å foreslå noe annet, og at kritikk av navnet ikke er kritikk av ideen.

• Bruk et navn som beskriver, ikke et som imponerer
• Merk det som midlertidig i alle dokumenter
• Si det høyt før du lar det stå

Sluttittelen er det navnet seeren møter. Den skal være lett å si, lett å stave og vanskelig å forveksle med noe annet. Her er klang viktig. Si navnet tre ganger raskt, si det i en setning, og si det slik en programleder ville sagt det i åpningen. Hvis du snubler, vil andre også snuble.

En sluttittel skal også tåle å stå alene. Det betyr at den bør gi mening for en som aldri har hørt om programmet, uten forklaring. Vi øver på å skrive en setning som beskriver løftet til seeren, og så se om tittelen peker i samme retning. Stemmer de ikke overens, er det ofte tittelen som må endres, ikke setningen.

Et kallenavn er en forkortelse eller omskriving som dukker opp i dagligtalen. Det kan komme fra gruppen som lager programmet, eller fra dem som ser det. Du styrer det ikke, men du kan forberede deg. Et langt navn med tre ledd vil nesten alltid bli kortet ned, og da er det bedre at du har valgt hvilken del som overlever.

Se derfor på sluttittelen og spør hva folk vil si i stedet. Hvis svaret er et tilfeldig fragment, kan det være lurt å justere tittelen slik at den delen du ønsker står først. Det er et lite grep, men det sparer deg for å se et kunstig navn bli erstattet av noe som ikke passer tonen i programmet.

I en vanlig titteløvelse på kurset skriver hver deltaker ned ti arbeidstitler for samme fiktive program. Deretter leser gruppen dem høyt, uten kommentarer. Det som blir stående er de som lyder naturlige. Fra den lille bunken velger vi tre kandidater til sluttittel og tester dem mot setningen om seerens løfte.

Til slutt spør vi om kallenavnet: hva ville dette bli kalt i en travel hverdag? Den siste runden avslører ofte mer enn alle de forrige. Navn som overlever alle tre trinnene er sjelden de mest oppfinnsomme, men de er de som holder når programmet skal presenteres, skrives i en rundown og sies av en programleder.

• Skriv ti arbeidstitler uten å vurdere dem
• Velg tre kandidater og test dem mot løftet
• Spør hva navnet blir i dagligtalen

Å forkaste er en del av håndverket. Et navn bør ryke hvis det må forklares hver gang, hvis det er vanskelig å uttale for flere i gruppen, eller hvis det peker mot en annen tone enn programmet har. Det siste er vanligst: et muntert navn på en alvorlig samtale skaper et misforhold som seeren merker før hun hører første spørsmål.

Ikke vent til alt er ferdig før du kutter. Jo tidligere et dårlig navn forsvinner, jo mindre tid har du brukt på å bygge rundt det. Notér gjerne hvorfor et navn ble forkastet. Begrunnelsen blir en nyttig huskeliste neste gang du står med blanke ark og et nytt konsept som trenger sitt eget navn.