Fem feil i gjestestrukturen, og hvordan du unngår dem

Den vanligste feilen jeg ser i øvelsene, er at hver gjest velges fordi han eller hun er interessant alene. Listen ser fin ut på papir, men i studiosofaen har ingen av dem noe å svare hverandre på. Samtalen blir tre små intervjuer etter hverandre, og programlederen må pumpe hver av dem for energi.

I kurset ber vi deg i stedet begynne med spørsmålet episoden skal belyse. Deretter spør du hva hver gjest tilfører det spørsmålet: erfaring, motforestilling, humor eller kunnskap. En gjest som ikke har en egen oppgave i samtalen, har ingenting å gjøre i sofaen, uansett hvor god han eller hun er.

Prøv å skrive én setning per gjest om hvilken rolle vedkommende har. Klarer du ikke det, er valget ikke ferdig tenkt. Setningen blir også en nyttig huskelapp for programlederen, som da vet hvorfor hver enkelt er invitert og hva som skal hentes ut av samtalen.

• Gi hver gjest én tydelig oppgave i samtalen
• Skriv rollen ned i én setning før du inviterer
• Ta bort gjester uten egen rolle

En sofa full av enige mennesker gir en hyggelig, men flat samtale. Mange kursdeltakere unngår uenighet fordi de er redde for at studioet skal bli uvennlig. Resultatet er en episode der alle nikker, og seeren slutter å følge med etter få minutter.

Balanse betyr ikke å sette to krangler opp mot hverandre. Det kan like gjerne være ulik erfaring, ulik alder eller ulik avstand til temaet. En som har opplevd saken selv, og en som har studert den, ser forskjellige ting, og det er nok til å holde samtalen i bevegelse uten at tonen blir hard.

I øvelsen tegner vi sofaen som et kart og setter hver gjest inn med en kort stikkordsbeskrivelse av synspunkt. Er alle stikkordene like, må minst én byttes ut. Det er en enkel test, og den tar fem minutter, men den avslører ofte problemet før noen har ringt en eneste gjest.

• Variasjon i erfaring kan være nok
• Tegn sofaen som et kart med stikkord
• Bytt ut én gjest hvis alle stikkordene er like

Mange setter opp gjestene i den rekkefølgen de takket ja, eller etter hvem som er mest kjent. Rekkefølgen er likevel et av de sterkeste virkemidlene du har. Den første gjesten setter tonen, og den siste bestemmer hva seeren sitter igjen med.

Vi anbefaler å tenke i en bue. Start med en gjest som åpner temaet enkelt og gjør det lett å komme inn i samtalen. Legg det mer krevende eller personlige i midten, når seeren er med. Avslutt med noen som kan løfte blikket eller gi samtalen en ettertanke, slik at episoden ikke bare ebber ut.

Husk også at gjester kan komme inn på ulike tidspunkt. Du trenger ikke ha alle i sofaen fra første minutt. Å la en gjest komme inn midtveis gir ny energi og et naturlig skifte, og det er lettere å planlegge enn å redde en samtale som har stoppet opp.

• Lag en bue: åpne enkelt, gå dypere, avslutt med perspektiv
• La gjester komme inn på ulike tidspunkt

Noen tror at spontanitet krever at gjestene ikke vet hva de skal snakke om. I praksis gir det oftest usikre svar og lange pauser. En gjest som vet hvilke temaer som kommer, og omtrent hvor lang tid hvert tar, kan konsentrere seg om å lytte og svare, i stedet for å gjette.

Forberedelsen trenger ikke være tung. En kort e-post eller samtale med temaene, rekkefølgen og rollen vedkommende har, er nok. Det er ikke det samme som å gi ut spørsmålene ordrett. Du bestemmer selv hvor mye som røpes, men gjesten skal aldri bli overrasket over hvorfor han eller hun sitter der.

I gruppeøvelsene lar vi hver deltaker skrive en slik invitasjon som om den skulle sendes til en av gjestene. Mange oppdager da at de selv ikke har klart for seg hva gjesten skal bidra med, og at det er lettere å rette opp før samtalen enn midt i den.

• Send tema, rekkefølge og rolle på forhånd
• Hold noe åpent, men aldri selve hensikten

Den siste feilen handler om at gjesteplanen bygges så stramt at ingenting kan flyttes. Når en gjest bruker lenger tid enn ventet, eller en samtale tar en overraskende retning, faller alt sammen. Programlederen sitter igjen med et manus som ikke lenger stemmer med virkeligheten.

Bygg heller inn en reserve. Marker hvilken gjest som kan få kortere tid, og hvilket tema som kan droppes uten at episoden mister sammenheng. Da kan programlederen justere i øyeblikket uten å miste kontrollen. Det er den samme tankegangen vi bruker i rundown-arbeidet, bare anvendt på menneskene i sofaen.

Prøv selv å markere to steder i planen der du kan korte ned og ett sted der du kan utvide. Det gir deg trygghet, og det viser seg ofte at de beste øyeblikkene oppstår nettopp der planen har litt luft. Slik blir strukturen en støtte for samtalen, ikke en tvangstrøye.

• Marker hvem som kan få kortere tid
• Velg ett tema som kan droppes
• Behold luft der samtalen kan vokse