Da Sofie kastet fem programnavn og endte med det sjette

Sofie kom til kurset i begynnelsen av høsten med et konsept hun allerede hadde jobbet med i flere uker: en rolig kveldssamtale om hverdagsliv i små kystbyer. Konseptet var godt tenkt. Navnet var det hun var mest stolt av, og det hadde hun skrevet på første side i notatboken, med store bokstaver og understreking.

Jeg møtte henne i den første øvelsen i tittelutvikling. Oppgaven var enkel på papiret: skriv ned alle navn du har vurdert, og les dem høyt for en annen i gruppen. Sofie leste sitt favorittnavn, og medstudenten spurte hva det het igjen. Hun måtte si det to ganger til.

Det var ikke et dårlig navn, men det var langt, og det hadde et ord midt i som snublet på tungen. Slike ting merker man bare når navnet blir sagt, ikke når det står skrevet. Det ble utgangspunktet for resten av arbeidet vårt.

Den første regelen vi bruker i kurset, er at et programnavn skal fungere i munnen før det fungerer på skjermen. Sofie fikk i oppgave å lese hvert navn høyt tre ganger, i vanlig tempo, uten å pynte på uttalen. Hun skulle også høre etter om noen i rommet nølte.

Ved femte navn merket hun mønsteret selv. De navnene hun hadde laget for å se pene ut på papiret, var de som stoppet opp når hun sa dem. De som lød greit, var ofte kortere og mer jordnære, nesten litt kjedelige i begynnelsen.

Hun sa at det var ubehagelig å høre sine egne titler på den måten. Jeg svarte at det er nettopp derfor øvelsen finnes. Et navn som overlever høytlesing i et klasserom, har en bedre sjanse til å overleve en programleders åpningsreplikk.

• Les hvert navn høyt minst tre ganger
• Legg merke til hvor tungen snubler
• Be en annen si navnet uten å ha sett det

Mange studenter tror at forkasting betyr å tape arbeid. Sofie hadde brukt uker på det første navnet, og det var vanskelig å legge det bort. Vi snakket om at arbeidet ikke forsvinner: hun hadde lært hva konseptet handlet om gjennom de forsøkene, og den kunnskapen satt igjen.

Hun laget en liste med seks kandidater og strøk dem ut én og én, med en kort begrunnelse ved hvert. Et navn var for likt et ord fra en helt annen sjanger. Et annet var for generelt til at noen kunne se hva programmet lovet. Et tredje krevde forklaring før det ga mening.

Begrunnelsene ble viktigere enn navnene. Da hun var ferdig, hadde hun en liten skriftlig oversikt over hva hun egentlig ville at navnet skulle gjøre. Det var noe hun ikke hadde kunnet formulere da hun kom.

• Skriv én setning om hvorfor hvert navn faller bort
• Behold listen, den forteller hva du leter etter

Det navnet Sofie endte opp med, var kort, to stavelser i første ledd, og uten noe pyntelig. Det sa omtrent hva programmet var, og det gikk lett å si i en setning som «velkommen til ...». Hun var ikke begeistret i første øyeblikk, og hun sa det rett ut.

Men da hun leste det høyt for gruppen, kom det ingen spørsmål om hva det het. Folk nikket og gikk videre til å spørre om konseptet. Det er et godt tegn: et navn som ikke trekker oppmerksomhet til seg selv, lar programmet snakke.

Hun spurte om hun ikke kunne beholde det første navnet som undertittel. Vi vurderte det sammen og kom frem til at det ville gjøre tittelen tyngre enn nødvendig. Hun la det i notatboken i stedet, som en påminnelse om hvor hun startet.

Sofie sa senere at den viktigste endringen ikke var selve navnet, men hvordan hun nå jobbet. Hun begynte å teste titler i samtaler utenfor kurset, ved å si dem høyt til venner og følge med på reaksjonen. Hun spurte ikke om de likte navnet, bare om de kunne gjenta det.

Hun hadde også blitt mer villig til å la gode ideer gå. Det er en vane som er nyttig i all programutvikling, ikke bare når man navngir: konseptet, innslagene og rekkefølgen på gjestene trenger alle at man tør å stryke.

Jeg lover ikke at alle går ut av kurset med et navn de er stolte av. Men de fleste går ut med en metode for å komme dit, og den metoden kan brukes på neste prosjekt uten at jeg er i rommet.

Skriv ned alle navnene du har vurdert, også de du allerede har forkastet. Les dem høyt, ett etter ett, til en person som ikke kjenner konseptet. Noter hvem som må spørre en gang til, og hvem som ler på feil sted.

Velg deretter to eller tre og si dem inn i en åpningsreplikk, slik en programleder ville gjort. Hør om setningen flyter eller stopper. Et navn kan se riktig ut og likevel gjøre en setning stiv.

Til slutt: skriv én linje om hva navnet lover seeren. Hvis du ikke klarer det på under ti ord, er navnet sannsynligvis for uklart eller for pyntet. Det er en enkel test, men den har spart studenter for mange runder.

• Les høyt til en som ikke kjenner konseptet
• Test navnet inne i en åpningsreplikk
• Forklar hva navnet lover på under ti ord