Hvor mange gjester bør en studiosamtale egentlig ha?

Nesten hver gang vi gjennomgår modulen om gjestestruktur, kommer det samme spørsmålet fra salen eller i skrivebordsøvelsen: hvor mange gjester skal det være i en episode? Svaret er sjelden et tall alene. Det avhenger av hvor lang episoden er, hva programmet lover seeren og hvor mye hver gjest skal bidra med.

Jeg svarer vanligvis med en motsetning. En samtale med én gjest gir dybde, men hviler tungt på at akkurat den personen er interessant i førti minutter. En sofa med fem gjester gir variasjon, men hver stemme får så lite plass at ingen rekker å si noe som sitter igjen.

Derfor starter vi i kurset ikke med antallet, men med spørsmålet om hva episoden skal handle om. Når du vet det, blir det lettere å se hvor mange stemmer temaet faktisk trenger. Alle programnavn og formater vi bruker i øvelsene er eksempler til undervisning.

• Antall gjester følger temaet, ikke omvendt
• Én gjest gir dybde, mange gir bredde
• Start med episodens løfte til seeren

For en episode på rundt førti minutter anbefaler vi studentene å teste med to til tre samtalegjester. To gir rom for en ekte utveksling, tre gir mulighet for en kontrast uten at samtalen mister tråden. Fire eller flere krever en programleder som er svært trygg på overgangene.

Regnestykket er enkelt. Trekk fra tiden til åpning, innslag og avslutning, og del resten på antall gjester. Står du igjen med under åtte minutter per person, bør du enten kutte en gjest eller gjøre noen av dem til kortere innslag.

Det er en regel, ikke et lovverk. I en av øvelsene lar vi gruppene bryte den med vilje, og de oppdager raskt hva som skjer når en gjest bare får seks minutter. Poenget er å kunne begrunne valget, ikke å følge tallet slavisk.

• Førti minutter: to til tre gjester som utgangspunkt
• Under åtte minutter per gjest gir tynne bidrag
• Kort tid kan løses med innslag i stedet for sofaplass

To gjester kan fungere dårlig, og fem kan fungere godt, hvis rollene er tydelige. En rolle betyr ikke en tittel, men hva gjesten skal tilføre samtalen: en som forteller en opplevelse, en som forklarer, en som utfordrer, en som gir et annet perspektiv.

I kurset ber vi deg skrive en setning per gjest i planleggingen: hva skal denne personen gjøre for episoden? Hvis du ikke klarer å formulere det, er gjesten sannsynligvis med fordi navnet høres bra ut, ikke fordi samtalen trenger vedkommende.

Gjester med samme rolle tar plassen fra hverandre. To forklarere i samme sofa ender ofte med å gjenta hverandre, mens en forklarer og en som stiller spørsmål ved forklaringen gir programlederen noe å jobbe med.

• Én setning per gjest: hva skal personen gjøre?
• Unngå to gjester med identisk rolle
• Rollen er en funksjon i samtalen, ikke en tittel

Når antallet og rollene er avklart, kommer rekkefølgen. Skal alle sitte fra start, eller kommer gjestene inn underveis? Å la en gjest vente i kulissene til midten av episoden gir friskt tempo, men stiller krav til at vedkommende ikke blir en tilfeldig innblanding.

Vi øver på tre mønstre: alle samtidig, én og én inn i sofaen, og en hovedgjest med to korte tilskudd. Hvert mønster gir en ulik rytme, og studentene skriver ned hvilken følelse de forventer hos seeren før de prøver det ut i gruppen.

Plassering teller også. Den mest pratsomme gjesten bør ikke sitte ved siden av programlederen hvis samtalen skal spres. Små grep i sofaen styrer hvem som snakker til hvem, og det kan planlegges på papiret i god tid.

• Alle samtidig, én og én, eller hovedgjest med tilskudd
• Beskriv ønsket følelse hos seeren før du velger
• Sofaplassering påvirker hvem som snakker til hvem

I praktiske øvelser leder Ingrid Haugland gruppene gjennom hele kjeden: de velger tema, bestemmer antall gjester, skriver rollesetninger og setter opp en rekkefølge. Deretter gjennomfører de en kort studiosamtale der medstudenter spiller gjestene.

Etterpå evaluerer gruppen sammen. Fikk alle plass? Var det en gjest som ble stående uten oppgave? Hvor mye tid brukte programlederen på å rydde opp i stedet for å lede? Spørsmålene er enkle, men svarene gir ofte en overraskelse.

Vi legger vekt på at øvelsene bygger på konkrete programkonsepter som gruppene utvikler underveis. Det gir studentene frihet til å prøve ting som feiler, og det er nettopp poenget: man lærer mest av å teste valgene sine i praksis.

• Tema, antall, roller og rekkefølge i én kjede
• Medstudenter spiller gjestene
• Evaluering med konkrete spørsmål etterpå

Svaret på spørsmålet om antall gjester er altså: det avhenger, men det avhenger av ting du kan måle. Episodens lengde, temaets bredde og programlederens kontroll gir deg et rimelig utgangspunkt, og rollesetningene viser om hver plass i sofaen er fortjent.

Mange starter med for mange gjester fordi det føles trygt å ha reserver. Erfaringen fra øvelsene er at færre gjester med tydelig oppgave nesten alltid gir bedre samtale. Du kan alltids legge til en stemme senere, men det er vanskeligere å gi tid tilbake til dem som allerede sitter der.

Prøv gjerne reglene på et program du selv har sett nylig, og regn baklengs: hvor mange minutter fikk hver gjest, og hva var rollen? Det er en god treningsøvelse før du planlegger din egen episode.